Lysegrønt er håpet. Eller hvitt.

Jeg vet ikke riktig hva jeg har gjort for å fortjene dette, men dette er altså frø jeg fikk av Marianne fra Danmark fordi jeg hadde noen storkenebbfrø til overs, og fordi jeg har lovet henne variegert engletrompetstikling. Jeg har opplevd det før også, at jeg føler meg gniten når jeg får returfrø fra Danmark - er alle dansker generøse? (Eller er det kanskje bare meg som er gniten likevel?)

Uansett, tusen, tusen takk for alle frøene. Det er mer enn nok til å fø en liten øst-europeisk familie på dill, spinat og bønner de neste fem årene, i hvert fall nok til at jeg kan dele litt med andre på parsellen min.

Og så over til det andre som inngir håp: Stiklingene av kjempeverbenaen har kommet med hvite røtter. I hvert fall har en av stiklingene gjort det. Jeg satte moder-planta i jorda her forrige dagen så det er kanskje greit å ha noe på lur i tilfelle det skulle bli kaldt?


Det eneste jeg gjorde var å kutte ned lange skudd på morplanta, kutta dem i litt mindre biter og satte dem langs kanten av en krukke og vannet nedenfra. Det vil si, de første dagene hadde jeg også en pose over, men da den ene stiklingen mugna tok jeg den av.
Det er fortsatt tre igjen.
På tur - etter en lang dag med oppgaven min og som jeg endelig begynner å se slutten på - for å se om magnoliaen nedenfor Rotthaugen skole har begynt å blomstre, tittet jeg også innom klematisstativet - gjerdet - på toppen av Mathismarken. Og der var det så vidt begynt å komme grønt. Og en knopp.

Og magnoliaen hadde heller ikke kommet lenger enn fete knopper. Neste uke ...